Marquis de Sade

Sade kom på kanten med Frankrikes autoriteter gjennom skiftende regimer (monarki, republikk og keiserdømme) og tilbrakte over 30 år i fengsel. På grunn av flere perverse og skadelige handlinger, og fordi han hadde ekstremt blasfemiske og libertinske holdninger, havnet han i ulike fengsler, hvorav det mest kjente er Bastillen. Flere av fengselsstraffene fikk han uten dom, gjennom kongelig beordring (lettre de cachet).

I 1801 sendte Napoleon Sade til den psykiatriske anstalten Charenton, der han levde frem til sin død. Her satte han opp skuespill for de andre innsatte, noe som senere ble tematisert i den tyske dramatikeren Peter Weiss' kjente teaterstykke Marat/Sade (1963).

Som tenker og forfatter gir Sade en original behandling av dristige emner som seksuelle avvik og anarkistiske politiske ideer. Hans holdninger og idealer bygger på den libertinismen som var utbredt i samtiden. Hans tankeverden har sitt utgangspunkt i den filosofiske og naturvitenskapelige materialismen i Frankrike i siste del av 1700-tallet, og i filosofen Descartes' syn på menneskekroppen som en automat. For Sade er mennesket som helhet styrt bare av seg selv, det vil si av sitt eget rent kroppslige vesen, fullstendig isolert fra alt annet. Det styres hverken av sjelen eller en gud eller av hensynet til medmennesker.

I flere av Sades romaner blandes pornografiske scener og filosofiske betraktninger, slik at libertinernes forbryterske perversitet fremstår som en del av menneskets natur. Romanen La Philosophie dans le boudoir (1795) inneholder en pamflett der de revolusjonære oppfordres til å etterstrebe en total frihet, som innebærer å kvitte seg med all form for religion og moral, slik at individet bare er underordnet naturens orden, som for Sade er identisk med begjærets orden.

Sade var en konsekvent ateist, og viser i sitt forfatterskap hvilke grusomme handlinger mennesket føres til når det blindt, hemningsløst og uten hensyn til andre bare følger sitt begjær og sine dypeste lidenskaper. Moralen uteblir, for den er kunstig, ifølge Sade, og skjuler menneskets dyriske natur. I motsetning til Rousseau, som hevdet at mennesket fra naturens side har medlidenhet, viser Sade at naturen har innprentet grusomheten i mennesket. I romanene hans kommer dermed de lastefulle libertinerne, som hovedpersonen Juliette, best ut. Sades kyniske univers gjør det svært ugunstig å være dydig, som Juliettes søster, Justine.

Sade var også mot humanismen med dens tro på mennesket som et opphøyet vesen med en edel natur. Når han uttrykte sin motstand mot dødsstraff, var det ikke som humanist, men snarere fordi han forkastet alle lover som hindret mennesket i å kunne leve i sannhet, som for Sade besto i å leve ut sitt avvik.

Tekstene til Sade var lenge gjemt i det franske nasjonalbibliotekets lukkede avdeling for usømmelig litteratur, kjent som l'Enfer («helvete»), og da hans samlede skrifter ble utgitt på 1950-tallet, ble utgiveren, Jean-Jacques Pauvert, stevnet for retten.

På 1920-tallet begynte man å rehabilitere Sade, og på 1980-tallet begynte forskerne å interessere seg for hans politiske skrifter og hans rolle i den franske revolusjon.

Sades forfatterskap har blitt lest på svært ulike måter. De tyske filosofene Theodor W. Adorno og Max Horkheimer knyttet hans roman Juliette, ou les Prospérités du vice (1797) til fascismen. De som forsvarte utgivelsen av Sades samlede verker på 1950-tallet, pekte derimot på Sade som en forløper for psykoanalysen og hevdet at hans tekster ga leserne en viktig innsikt i menneskesinnet. I den franske litteraturhistorien har Sades tekster hatt en avgjørende betydning for surrealistene og for forfattere som Georges Bataille og Maurice Blanchot.

I Norge bidro Jens Bjørneboe til å gjøre Sades verk kjent gjennom sin oversettelse av den skandaløse romanen Justine, ou les Malheurs de la vertu (Justine eller Dydens ulykker). Norges store Sade-ekspert, professor Svein-Eirik Fauskevåg, har vist både hvilken innflytelse Sade hadde på surrealistene (Sade dans le surréalisme) og hvordan hans ekstreme individualisme kunne bikke over i en totalitarisme (Sade ou la tentation totalitaire), der de sterke libertinerne er alt og deres ofre intet. Men for å være alt og intetgjøre de svake, må de sterke ty til nøye planlegging og kalkyle. Den totale frihet blir ufri. Som professor Knut Stene Johansen har påpekt, ender Sades libertinere opp med å bli slaver av friheten, motsatt den etymologiske betydningen av begrepet libertiner, «frigitt slave»

• Justine, ou les Malheurs de la vertu (1791)
• Aline et Valcour (1795)
• La Philosophie dans le boudoir (1795)
• Juliette, ou les Prospérités du vice (1797)
• Les crimes de l'amour og Idées sur le roman (1800)
• Les 120 journées de Sodome (publisert posthumt 1904)

• Frankrikes litteratur

• Theodor W. Adorno og Max Horkheimer, Opplysningens dialektikk (1944), oversatt av Lars Petter Storm Torussen, Spartacus, Oslo, 2011 (om Sade ss. 113-153).
• Jean-Christophe Abramovici, Encre de sang. Sade écrivain, Garnier, Paris, 2013.
• Roland Barthes, Sade, Fourier, Loyola, Seuil, Paris, 1971.
• Simone de Beauvoir, Faut-il brûler Sade?, Gallimard, Paris, 1972.
• Jens Bjørneboe, forord til Justine eller Dydens ulykker, Pax Forlag A/S, Oslo, 1970.
• Michel Delon, Les vies de Sade, Editions textuel, Paris, 2007.
• Svein-Eirik Fauskevåg, Sade dans le surréalisme, Privat-Solum Forlag, Toulouse-Oslo, 1982.
• Svein-Eirik Fauskevåg, Sade ou la tentation totalitaire. Étude sur l’anthropologie littéraire dans La Nouvelle Justine et l’Histoire de Juliette, Honoré Champion, Paris, 2001.
• Maurice Heine, Le Marquis de Sade, Gallimard, Paris, 1950.
• Knut Stene Johansen, Forførelsens historie (om Sade ss. 85-100), Spartacus forlag, Oslo, 1998.
• Knut Stene Johansen, Libertinske strategier (om Sade ss. 211-242), Spartacus forlag, Oslo, 1996.