Portal:Andre verdenskrig
- Aftenposten fakta er tidligere publiserte artikler som er tematisk organisert og strukturert…
- Krigstrykksamlingen skal samle dokumenter og bilder med tilknytning til krigen i Norge 1940-1945…
- NorgesLexi har som hovedprioriteringsområder 2. verdenskrig, særlig i Norge og i forbindelse med Norge…
- Okkupasjonshistorisk arkiv ved Porsgrunn bibliotek har omfattende omtale fra distriktiet…
- Commons er et medielager for Wikimedia-prosjekter, strukturert i gallerier og kategorier…
Lister: Slag i Norge · Fengsler og fangeleirer i Norge under andre verdenskrig · A–Å
 | Denne artikkelen trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. |
Aksemaktene (tysk: Achsenmächte; japansk: 枢軸国 Sūjikukoku; italiensk: Potenze dell'Asse) betegner de nasjoner som drev krig i den andre verdenskrig mot de allierte styrkene. Aksemaktene var en allianse mellom fascistiske Italia; nazistiske Tyskland, og keiserriket Japan. De tre medlemmene av alliansen refererte til den som «Roma-Berlin-Tokyo-aksen», og inngikk en tremaktspakt 27. september 1940, men de samkjørte ikke sine aktiviteter.
Aksemaktenes allianse vokste ut av diplomatiske anstrengelser mellom Tyskland, Italia og Japan for å sikre deres egne særskilte ekspansjonistiske interesser på midten av 1930-årene. Det første skrittet var avtalen som ble signert mellom Tyskland og Italia i oktober 1936. Mussolini erklærte den 1. november at alle andre europeiske land ville fra da av rotere om aksen Roma-Berlin, og således skapte han begrepet «akse».[1][2] Det andre skrittet, som skjedde bortimot samtidig, var å signere Antikominternpakten i november 1936, en antikommunistisk forsvarspakt mellom Tyskland og Japan. Italia ble medlem av pakten i 1937. «Roma-Berlin-aksen» ble en militær allianse i 1939 under den såkalte «Stålpakten» med Tremaktspakten i 1940 som førte til integrasjon av Nazi-Tysklands militære mål og landets to avtalefestede allierte.
Da de var på høyden under den andre verdenskrig hersket aksemaktene over store deler av Europa, østlige og sørøstlige Asia, nordlige Afrika og store deler av Stillehavet. Det var ingen møter eller sentralstyrte samkjøringer mellom de tre hovedlandene i aksemaktene, og det som var av koordinering var minimalt, men noe mer mellom Tyskland og Japan. På samme måte som alliansen mellom de allierte endret seg gjennom krigen, slik endret også alliansen av aksemakter seg. Flere nasjoner som ble med i aksemaktene tidlig i krigen, forlot alliansen senere da krigslykken endret seg. Da krigen endte i 1945 med totalt nederlag for aksemaktene ble alliansen oppløst.
Historikk
I oktober 1936 innledet Tyskland og Italia et storpolitisk samarbeid som ble kjent som Roma-Berlin-aksen. I november inngikk Japan en avtale med Tyskland om utveksling av informasjon, med videre, om den kommunistiske internasjonalens virksomhet. Denne «anti-kommitern-pakt» var således rettet mot Tysklands og Japans felles fiende: Sovjetunionen. Like etter sluttet Italia seg til pakten. Senere i november ble begrepet aksemaktene brukt for første gang, av Benito Mussolini.
Først 27. september 1940 ble aksemaktene virkelig fundamentert ved at Tyskland, Italia og Japan undertegnet tremaktspakten, hvor de tre landene forpliktet seg til å gi hverandre hjelp hvis ett av dem ble angrepet av en stat som ennå ikke var involvert i krigen. Dette var fra tysk side rettet mot USA, som i tiden før hadde gitt økende støtte til Storbritannia. Japan så pakten som en politisk forutsetning for sitt planlagte angrep på og erobring av Sørøst-Asia. Tyskland og Italia vedtok at de ville anerkjenne Japans herredømme over Øst-Asia. I tillegg håpet Japan at dette ville tvinge USA til å godta Japans erobringsplaner.
Sovjetunionen gjorde i november samme år forsøk på å bli med i tremaktspakten, men dette ble avvist av Tyskland, da de mente Sovjetunionen stilte for store krav. Dessuten hadde Hitler i sin ideologi bestemt seg for at «Tysklands skjebne ligger i øst» (det vil si nedkjempelsen av kommunismen og Sovjetunionen).
Medlemmer
Store aksemakter
Disse var de helt klart dominerende aksemaktene, og drev krigsfronter på egen hånd.
.svg)
- Tyskland: Startet 2. verdenskrig i Europa ved invasjonen av Polen 1. september 1939. I juni 1940 hadde de beseiret og okkupert bl.a. Polen, Danmark, Norge, Frankrike, Nederland, Belgia og Luxembourg. Høsten 1940 igangsatte de en luftoffensiv mot Storbritannia. I mai 1941 hadde de okkupert Jugoslavia og Hellas. I juni 1941 invaderte de Sovjetunionen. Led fra 1942 store nederlag og kapitulerte 8. mai 1945.
_crowned.svg)
- Kongeriket Italia: Var et monarki under kong Viktor Emmanuel III og styrt av en fascistregjering ledet av Benito Mussolini. Italia hadde før krigens begynnelse invadert Abyssinia i 1935 og Albania i 1939. Gikk i 1940 inn i krigen og deltok i angrepet på Frankrike. Førte senere mislykket krig i Hellas og Egypt og deltok i Tysklands angrep på Jugoslavia og Sovjetunionen. Beseiret av de allierte i 1943.
- Keiserriket Japan: Var et keiserrike under keiser Hirohito og med en militaristisk og imperialistisk regjering. Begynte krigen i Asia med invasjonen av Kina i 1937 og forble en aktiv front inntil krigens slutt. Hadde store ambisjoner i Stillehavet, og trakk i 1941 USA inn i krigen med angrepet på Pearl Harbor. Etter å ha klart å okkupere store deler av øyene i Stillehavet og Sørøst-Asia, tapte de slaget ved Guadalcanal, og mistet etter hvert besittelsene sine og overga seg offisielt den 2. september 1945 etter de amerikanske atombombene over Hiroshima og Nagasaki.
Mindre aksemakter
Det var flere mindre nasjoner som gikk inn i krigen på aksemaktenes side av forskjellige grunner, blant annet at Tyskland virket uovervinnelig etter seieren over Frankrike i 1940.
- Republikken Slovakia: En marionettstat opprettet av tyskerne etter okkupasjonen av Böhmen og Mähren i mars 1939 under ledelse av president Josef Tiso. Utkjempet en kortvarig grensekrig med Ungarn i mars 1939 og deltok i invasjonene av Polen i 1939 og Sovjetunionen i 1941. I 1944 gjorde slovakene opprør, men ble nedkjempet av tyske SS-styrker og slovakiske styrker lojale overfor den fascistiske regjeringen. Slovakia kapitulerte den 8. mai 1945 og ble igjen innlemmet i Tsjekkoslovakia.
- Kongeriket Ungarn: Var et av landene som lengst var alliert med tyskerne under krigen. På tross av å være et monarki hadde landet ingen monark og var ledet av regenten admiral Miklós Horthy. Krigen startet for ungarene med invasjonen av Karpato-Ukraina og det østlige Slovakia i mars 1939. Regimet i Ungarn deltok deretter i invasjonen av Jugoslavia i april 1941 og krigen mot Sovjetunionen fra 1941 til 1945.
- Kongeriket Romania: Forholdt seg pro-vestlig og nøytral inntil 1940, etter at deres hovedallierte Frankrike hadde kapitulert for tyskerne. Kong Carol II ble tvunget til a abdisere og ble etterfulgt av sin sønn Michael I, og et fascistisk diktatur under Ion Antonescu ble opprettet. Romania ble medlem av aksemaktene samme år, men deltok ikke i invasjonen av Jugoslavia i 1941. Romania deltok i krigen mot Sovjetunionen mellom 1941 og 1944 på et høyere nivå enn de andre aksemaktene Ungarn, Italia og Slovakia. Etter at Antonescu ble styrtet av kongen og andre militære, gikk Romania inn i krigen på de alliertes side og kjempet mot tyskerne og ungarene inntil mai 1945.
.svg)
- Keiserriket Bulgaria: Bulgaria, under tsar Boris III, signerte tremaktspakten den 1. mars 1941. Bulgaria hadde vært Tysklands allierte under den 1. verdenskrig, og som Tyskland og Ungarn ønsket de å annullere fredsavtalen, spesifikt innlemmelsen av områdene i Makedonia og ved Egeerhavet.
- Bulgaria knyttet tettere bånd med Tyskland og Italia på 1930-tallet. I 1940 tvang tyskerne rumenerne til å gi det sørlige Dobrudja tilbake til Bulgaria som følge av Craiova-traktaten, som Bulgaria hadde avstått i 1913.
- Bulgaria deltok i invasjonen på Jugoslavia og Hellas i april 1941, og annekterte Vardar Banovina (Makedonia) fra Jugoslavia og det østlige greske Makedonia og det vestlige Trakia fra Hellas. På tross av press fra tyskerne deltok Bulgaria ikke i invasjonen på Sovjetunionen i 1941 og erklærte heller aldri krig mot dem. Men den bulgarske marinen utkjempet en rekke sammenstøt med den sovjetiske marinen, som angrep bulgarske handelsskip. De utkjempet også kamper med jugoslaviske geriljastyrker i Makedonia.
- Den bulgarske regjeringen ble tvunget av tyskerne til å erklære krig mot USA og Storbritannia, men den 'symbolske' krigen mot vestmaktene viste seg å være en katastrofe for landet, og Sofia og andre større byer ble utsatt for voldsomme bombeangrep av både USAAF og RAF mellom 1943 og 1944.
- Da russerne nærmet seg den bulgarske grensen ble regjeringen styrtet i et statskupp den 2. september 1944 og søkte om fred med vestmaktene, men russerne erklærte Bulgaria krig 5. september. Russiske styrker rykket inn i landet uten å møte motstand. Den 9. september erklærte Bulgaria krig mot Tyskland.
.svg)
- Kongeriket Jugoslavia: Kongerriket Jugoslavia, under Prins Pauls regentskap, var i en kort periode medlem av aksemaktene i mars 1941.
- Prins Paul sluttet seg til tremaktspakten den 25. mars 1941, men ble fjernet fra makten to dager etter av et statskupp som gjorde slutt på regentskapet hans. Han ble etterfulgt av Peter II og en ny regjering. Regjeringen erklærte at de ville holde fast ved avtalen, men Hitler mente at britene sto bak kuppet mot prins Paul og sverget på å ødelegge landet.
- Den tyske invasjonen begynte den 6. april 1941. Den multietniske nasjonen hadde siden opprettelsen vært under kraftig serbisk dominans og hadde flere uløste nasjonale problemer, og dette var grunnen til at den jugoslaviske hæren ikke hadde motivasjonen til å kjempe mot aksemaktenes invasjon, og motstanden kollapset etter bare to ukers kamp.
- Grupper av kroatiske nasjonalister kalt Ustaša kontrollert av Italia og Tyskland erklærte seg selvstendig den 10. april 1941 som Den uavhengige staten Kroatia.
- Serbia ble reorganisert og tok navnet Den nasjonale salighets regjering under ledelse av general Milan Nedić, men var i realiteten en tysk marionettstat.
- Restene av Jugoslavia ble delt opp mellom andre aksemakter. Tyskland annekterte Slovenia, Italia annekterte kroatiske kystområder og Dalmatia og Albania (under italiensk styre) annekterte Montenegro. Ungarn annekterte grenseområder i det nordlige Serbia og Bulgaria annekterte Makedonia.
Land med felles fiende
Disse landene kjempet mot samme fiende som aksemaktene, men var aldri en del av selve aksemaktene.
- Finland: Slåss med tysk hjelp mot Sovjetunionen fra 25. juni 1941 til 19. september 1944, da landet underskrev en fredsavtale med de allierte og vendte seg mot Tyskland. Hadde tidligere utkjempet vinterkrigen (1939–1940) mot Sovjetunionen.
- Thailand: Etter en meget kort forsvarskamp mot Japan, kjempet Thailand på Japans side i Stillehavskrigen fra 25. januar 1942.
- Irak: Slåss under et kortvarig regime mot Storbritannia fra 18. april til 30. mai 1941. Ble støttet av Tyskland og Italia. Irak tapte krigen, og måtte erklære krig mot Tyskland i 1942. Det gamle regimets leder, Rashid Ali, fortsatte deretter kampen mot Storbritannia fra Tyskland.
Marionettregimer
- Tyske
- Den italienske sosialrepublikk (Salò-republikken), opprettet av tyskerne i 1943 etter Italia kapitulerte. Mussolini var statsoverhodet, og «hovedstaden» varSalò, derav det uformelle navnet.
- Serbia (Nedić-regimet).
- Montenegro (Drljević-regimet).
- Norge (Quisling-regimet)
- Italienske
- Japanske
- Mandsjukuo
- Indre Mongolia
- Kina (Nanjing-marionettregimet)
- Burma (Ba Maw-regimet)
- Filippinene (andre republikk)
- Den provisoriske myndighet i «frie India».
Se også
Referanser
- ↑ Schmitz-Berning, Cornelia (2007): Vokabular des Nationalsozialismus. Berlin: De Gruyter. ISBN 978-3-11-019549-1. s. 745
- ↑ «Axis». GlobalSecurity.org.
Litteratur
- Bowen, Wayne H. (2000): Spaniards and Nazi Germany: Collaboration in the New Order. Columbia, Missouri: University of Missouri Press. ISBN 978-0-8262-1300-6.
- Corvaja, Santi ([2001] 2008): Hitler & Mussolini: The Secret Meetings. New York: Enigma.
- Donaldson, Robert H.; Nogee, Joseph L. (2005): The Foreign Policy of Russia: Changing Systems, Enduring Interests. Armonk, New York: M. E. Sharpe. ISBN 978-0-7656-1568-8.
- Harrison, Mark ([1998] 2000): The Economics of World War II: Six Great Powers in International Comparison. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-78503-7.
- McKercher, B. J. C.; Legault, Roch ([2000] 2001): Military Planning and the Origins of the Second World War in Europe. Westport, Connecticut: Greenwood Publishing Group.
- Shirer, William L. (1960): The Rise and Fall of the Third Reich. New York: Simon & Schuster. ISBN 978-0-671-62420-0.
- Wylie, Neville (2002): European Neutrals and Non-Belligerents During the Second World War. Cambridge; New York: Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-64358-0.
Eksterne lenker
- Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata
Ordbokdefinisjonen av Axis Powers i Wiktionary- Axis History Factbook
- Fullstendig tekst til Tremaktspakten (engelsk)
- Stumfilm av signeringen av Tremaktspakten
| Andre verdenskrig | |||
|---|---|---|---|
| Karriere | |||
| Land | Tyskland | ||
| Skipstype | slagskip | ||
| Bygget | ved | ||
| Kjølstrekking | 2. november 1936 | ||
| Sjøsatt | 1. april 1939 | ||
| Operativ | 25. februar 1941 | ||
| Skjebne | senket 12. november 1944 | ||
| Søsterskip | «Bismarck» | ||
| Tekniske data | |||
| Deplasement | 42 900 tonn standard 52 600 tonn fullastet | ||
| Dypgående | 8,7 m | ||
| Framdrift | dampturbiner ga 150 000 hk, maks hastighet 30,8 knop | ||
| Rekkevidde | 6 100 nautiske mil ved 15 knop | ||
| Pansring | maks 315 mm | ||
| Bestykning | 8 x 38 cm (4x2) 12 x 15 cm, 65 C33 (6x2) 16 x 10,5 cm 16 x 37 mm 58 x 20 mm 8 x 50,3 cm torpedorør | ||
| Mannskap | 2 608 | ||
| Fly | fire Arado Ar 196A-3, fordelt på to katapulter | ||
«Tirpitz» og søsterskipet «Bismarck» var de største slagskipene i den tyske krigsmarinen, Kriegsmarine, under andre verdenskrig («Tirpitz» var 2 000 tonn tyngre enn «Bismarck»). Skipet var oppkalt etter den tyske marineministeren og storadmiralen Alfred Freiherr von Tirpitz.
«Tirpitz» påvirket i høyeste grad krigens gang. De allierte måtte alltid vurdere hvor hun befant seg før de kunne disponere egne sjøstridskrefter, både i Nordishavet og Det fjerne østen. Da Japan kom med i krigen i 1941, ble den britiske slagkrysseren «Repulse» og slagskipet «Prince of Wales» sendt til Singapore, men uten flystøtte. Britene hadde da bare ett sjøklart hangarskip, og det måtte holdes i Europa, nettopp for å vokte «Tirpitz». Begge slagskipene ble dermed senket av japanske fly.[2] Winston Churchill omtalte «Tirpitz» som «beistet», og det ble planlagt en serie sabotasjeaksjoner kalt Operation Source; men det lyktes først å senke henne i den niende og siste aksjonen, Operation Catechism.[3]
«Tirpitz» var fra 1942 stasjonert i Norge, og ble etter flere allierte angrep til slutt senket ved Tromsø i 1944. Fordi skipet på denne tiden ikke var i ordinær drift, men fungerte som et oppankret, flytende artilleri, var besetningen redusert; av denne omkom i alt 916 personer, noe over halvparten av det ombordværende mannskapet.
Nordover
«Tirpitz» ble bygd ferdig etter «Bismarck», og ble brukt mye på samme måte, i jakten på allierte handelsfartøy i Nord-Atlanteren, i konvoier på vei til Murmansk. Som et resultat av de britiske kommandoraidene på norskekysten, som for eksempel Måløyraidet der kaptein Martin Linge falt, ble «Tirpitz» sendt til norskekysten og fjordene der. Etter senkningen av «Bismarck» valgte man en annen utseilingsrute fra Østersjøen. 12. januar 1942 seilte «Tirpitz» gjennom Kielkanalen, og to dager senere forlot skipet i dypeste hemmelighet Wilhelmshaven, under jagereskorte og i tåke. Det britiske admiralitetet fikk bortimot panikk. De hadde for lengst brutt den tyske sjømilitære koden, men «Tirpitz» seilte under total radiotaushet. Dermed var skipet helt forsvunnet.[4]
«Tirpitz» i Åsenfjorden
Utdypende artikkel: «Tirpitz» i Åsenfjorden
Lørdag 17. januar 1942 fikk en motstandsgruppe i Bergen ved navn Theta-gruppen opplyst at «Tirpitz» befant seg i Åsenfjorden, en sidefjord til Trondheimsfjorden. Samme dag fikk de rigget til radiosenderen sin i Dahms Elektriske i Strandgaten 18, men på grunn av dårlige atmosfæriske forhold og strømrasjonering var det ikke før 23. januar at de lyktes i å få meldingen oversendt til London og forsvarsminister Oskar Torp, som underrettet den norske eksilregjeringen. Winston Churchill sendte 25. januar et notat til lord Ismay: «Å ødelegge eller bare å skade dette fartøy ville på dette tidspunkt være sjøkrigens største bedrift. Ikke noe annet mål kan sammenlignes med det … Den sjøstrategiske situasjon hele verden over ville endres, og herredømmet til sjøs ville være vunnet tilbake i Stillehavet … Hele krigens strategi knytter seg i denne tid til dette fartøy, som holder fire ganger så mange britiske slagskip lammet, for ikke å snakke om de to nye amerikanske slagskip som blir holdt tilbake i Atlanterhavet. Jeg betrakter saken som av aller høyeste viktighet og betydning. Jeg kommer til å nevne den i kabinettet i morgen, og den må overveies i detalj i forsvarskomiteens møte tirsdag kveld.» En uke etter at «Tirpitz» ankret opp i Åsenfjorden, lyktes det Royal Air Force å ta de første bildene av skipet; og etter at det brøt radiotausheten, kunne man fra engelsk side følge skipet nærmest fra dag til dag på grunn av kjennskapet til den tyske koden.[5]
«Tirpitz» ble liggende en stund i Fættenfjorden, en sidefjord til Åsenfjorden, og britiske bombefly utførte til sammen fire tokt mot skipet mellom 30. januar og 28. april. Ingen av angrepene påførte skipet nevneverdige skader, men 19 fly styrtet, og mange omkom. Under siste angrep 28. april buklandet et Halifax i fjorden ved Malvik. Av et mannskap på seks overlevde fire. Flyvraket ble påvist på nytt i 2014.[6][7]
Sommeren 1942 gikk det ut over konvoi PQ-17. De allierte hadde samlet to slagskip, ett hangarskip og fire kryssere som skulle eskortere de 42 handelsskipene til Arkhangelsk. Da kom det melding om at «Tirpitz» hadde forlatt Altafjorden i selskap med en slagkrysser og to lommeslagskip. Da trakk de allierte sin eskorte tilbake av frykt for det tyske slagskipet, slik at tyskernes lommeslagskip fikk senket halvparten av konvoien. I ettertid viste det seg at «Tirpitz» først gikk ut dagen etter, da det hele var over.[8]
«Tirpitz» i Nord-Norge
Slagskipet utgjorde en trussel mot de allierte ishavskonvoiene til Sovjetunionen, og bandt opp ressurser for den britiske marinen. «Tirpitz» gikk svært sjelden til sjøs, men tilstedeværelsen var en trussel i seg selv. Shetlands-Larsen stod for ett av de første forsøkene på å senke «Tirpitz». Med skøyten «Arthur» fraktet han to mini-ubåter inn i Åsenfjorden i oktober 1942, men noe gikk galt, og Larsen og hans følge på ni nordmenn og briter måtte ta seg til Sverige og derfra til Shetland.[9]
I september 1943, mens skipet lå i Kåfjorden i Alta, ble det iverksatt en risikabel operasjon med miniubåter (Operation Source). 22. september klarte to miniubåter seg inn i Altafjorden og trenge gjennom den svære nettingsperren rundt «Tirpitz». Mannskapet festet flere miner under skroget som detonerte tyve minutter senere og slo digre huller i bunnen; propellbladene ble bøyd, turbinen virvlet rundt i maskinrommet, og 500 tonn vann veltet inn i skroget. Nå var «Tirpitz» satt ut av spill for resten av krigen. Mannskapet hennes tok ubåtbesetningene til fange.[10]
I september 2013 fortalte en veteran fra aksjonen, John Lorimer fra Ayrshire, til avisen The Telegraph at miniubåten X6 snek seg gjennom nettingsperren da denne ble åpnet for å slippe ut tyske båter. Men snart traff X6 et skjær som ikke var markert på kartet, og en lekkasje i periskopet forårsaket brann om bord. X6 var dermed tvunget til å avbryte aksjonen, senke sin egen ubåt og overgi seg; men ikke før de hadde sluppet lasten nær det kjempemessige slagskipet. X7 ble ødelagt da sprengladningene eksploderte, og to av mannskapet omkom.[11]
«Tirpitz» og den tyske ishavsflåten hadde hatt base i Kåfjorden ved Alta fra våren 1943. En radiosender i Porsa betjent av Rolf Storvik og Tryggve Duklæt rapporterte til London om skipsbevegelser i fjorden. Etter den dristige operasjonen med dvergubåtene hadde skipet fått store skader. I slutten av september 1943 kom Torstein Raaby med radioutstyr til Alta, og etablerte etterretningsstasjonen med kodenavn «Ida» på Elvebakken i en veibrakke. «Scharnhorst», som også hadde base i Kåfjorden, ble senket i Barentshavet 2. juledag 1943 og mannskapet på nær 2 000 omkom. Ved nyttår 1943/44 var «Tirpitz» fortsatt ikke kampklar. Den 10. februar bombet sovjetiske fly Kåfjord og Isnestoften uten å forårsake særlig skade. I mars 1944 gikk «Tirpitz» for egen maskin. Den 3. april 1944 kl 6:30 ble «Tirpitz» angrepet av 38 Barracuda støttet av 150 jagerfly, og minst tre bomber traff skipet uten å slå hull i skroget, men det var betydelige skader om bord. SIS-agentene Knut Moe og Anton Arild ble i september sluppet i fallskjerm ved Alta og rapporterte om «Tirpitz» til London. Den 15. september ble skipet bombet av britiske fly som opererte fra sovjetiske flyplasser.[12] Den 15. oktober gikk «Tirpitz» for egen maskin 200 nautiske mil til Tromsø, og der ble hun 16. oktober slept til Håkøya ved Tromsø. Dette ble skipets siste seilas.[13]
Senkningen
Etter angrepet i Kåfjorden var skipet alvorlig skadet og trengte store reparasjoner, og sand og sten ble lagt under «Tirpitz» for å unngå senkning og kapseising.[14] Den britiske regjeringen var ikke fornøyd med at «Tirpitz» bare var skadd. I så fall kunne det i teorien repareres. Derfor ble det bestemt at skipet skulle senkes helt, og det lyktes til slutt ved Håkøya utenfor Tromsø den 12. november 1944. 32 Avro Lancaster bombefly fra RAF 617. og 9. skvadron, utrustet med Barnes Wallis' tallboy-bomber, utførte bombingen kl 9:45 om morgenen. Flyene tok av fra Lossiemouth i Skottland kl 2 om natten, og kom overraskende da de fløy gjennom svensk luftrom og ut Balsfjorden mot Tromsø. Bombeflyene slapp 29 tallboy-bomber, av disse traff to skipet direkte og tre nestentreff.[15] 916 av mannskapet på «Tirpitz» omkom, 807 ble berget i land. Av dem som overlevde, ble 87 reddet ved at redningsmannskapene skar seg inn gjennom skutesiden.[16] Dette siste angrepet på «Tirpitz» skjedde samtidig som evakuerte fra Finnmark strømmet til Tromsø.[12]
Egil Lindberg var telegrafisten som sendte den første meldingen til London om senkningen, fra senderen sin på Fylkessykehusets likhus i Tromsø. Mens han sendte meldingen, var tyskerne i gang med å bære inn omkomne fra Tirpitz i etasjen under Lindberg. Den 20. mars 1948 var det Lindberg i Tromsø radio som advarte E-tjenesten om at det opererte en ukjent sender lokalt. Signalene var så klare og tydelige at senderen måtte befinne seg i Tromsø. Det var spionen Selmer Nilsen han var kommet på sporet av.[17]
Major Heinrich Ehrler (1917-45),[18] det tyske flyger-esset som var stasjonert på Bardufoss, ble stilt for krigsrett i Oslo fordi avdelingen han kommanderte, sviktet i å beskytte «Tirpitz». Ehrler ble beskyldt for å ha vært mer opptatt av å sikre seg 200 seire i luften enn å lede sin menn, og dømt til tre års Festungshaft («festningsarrest»), en straff med mer verdighet enn vanlig fengsel.[19] Senere samme vinter ble det lagt frem dokumentasjon for at mannskapet på Bardufoss ikke kjente til at «Tirpitz» var flyttet. Konklusjonen var at svikten skyldtes dårlig kommunikasjon mellom Kriegsmarine og Luftwaffe.[20]
Vraket av «Tirpitz» ble hugget opp etter krigen, og vrakrestene ligger utover et stort område på sjøbunnen. I 2014 ble vrakrestene etter «Tirpitz» og krysseren «Blücher» midlertidig fredet.[21]
Tirpitz-museet
Tirpitz Museum er et krigsmuseum som ligger i Kåfjord (Alta) og omhandler slagskipet Tirpitz. Museet har en av verdens største samlinger av Tirpitz-fotos, samt en omfattende samling av gjenstander fra Tirpitz.
Ettertiden
- Opphuggingen av vraket tok over ti år, og fortsatt ligger rester igjen ved Håkøya.[22]
- Etter krigen betalte Høvding Skipsopphugging 120 000 kroner for vraket av «Tirpitz». Oslo kommune kjøpte senere mange av de pansrede skipssideplatene, og per 2013 brukte kommunen fortsatt platene til å dekke hull i gatene i forbindelse med gravearbeid. «Tirpitz-platene» var i 2013 like fine som da de var en del av skipet, selv etter å ha blitt utsatt for Oslo-trafikken i mange år.[22]
- En dekkstank fra «Tirpitz» ble i 2003 montert som rør for Daleelvas løp under en skogsvei i Kvæfjord i Troms.
- Minnebautaen ved Tirpitz-museet i Alta er laget av altaskifer og står på en sokkel av en 12,5 cm tykk panserplate fra «Tirpitz». Platen måler 120 x 120 cm og veier ca. 1.400 kg.
- Kjettingene som henger i Olavsgruva i Røros (1936–72) ved trappene til Bergmannshallen, er ankerkjettingene fra «Tirpitz».[23]
- En ueksplodert granat fra Tirpitz ble funnet i en åker på Sjursnes i Ullsfjord under nybrottsarbeid høsten 1967. Granaten skal ha blitt avfyrt mot de britiske bombeflyene som angrep skipet den 29. oktober 1944 mens det lå i Tromsø. Etter at granaten var blitt uskadeliggjort, ble den montert på et monument i bygda.[24]
- Undersøkelser av furutrær i forbindelse med klimaforskning har vist at trær i nærheten av «Tirpitz» ble sterkt hemmet i veksten grunnet gassutslipp som skulle skjule skipet fra allierte fly.[25]
En del gjenstander fra skipet oppbevares på Tromsø Forsvarsmuseum blant annet servise og grammofonplater.[26]
Bilder
Sjøsetting i 1939
Angrep på Tirpitz 3. april 1944.
Etter angrepet lå Tirpitz med bunnen opp. Bilde tatt fra alliert rekognoseringsfly.
«Tirpitz» i Kåfjorden
Modelltegning
Britisk rekognoseringsfoto av Kåfjorden med Tirpitz innenfor det L-formede torpedonettet.
Kunstig innsjø på Håkøya dannet av bombekrater fra en Tallboy-bombe som bommet på målet under bombingen
.jpg)
Referanser
- ↑ Ulstein, Ragnar (1992). Etterretningstjenesten i Norge 1940-45. Oslo: Cappelen. s. 296. ISBN 8202138221.
- ↑ Odd Strand: «Årelang jakt på Tirpitz», Bergens Tidende 12. november 1984
- ↑ «80 år siden Tirpitz ble senket», 12. november 2024, dykking.no
- ↑ Kristian Ottosen: Theta theta (s. 39-40), Universitetsforlaget, Oslo 1983, ISBN 82-00-06823-4
- ↑ Kristian Ottosen: Theta theta (s. 41-2)
- ↑ «Studenter fant britisk bombefly på havets bunn». Adresseavisen. 24. oktober 2014. Arkivert fra originalen 15. mars 2017. Besøkt 14. mars 2017.
- ↑ «Arnfinn og Torbjørn så bombeflyet styrte i 1942». Adresseavisen. 25. desember 2014. Arkivert fra originalen 15. mars 2017. Besøkt 14. mars 2017.
- ↑ Odd Strand: «Årelang jakt på Tirpitz», Bergens Tidende 12. november 1984
- ↑ Odd Strand: «Årelang jakt på Tirpitz», Bergens Tidende 12. november 1984
- ↑ Janusz Piekałkiewicz: Tysklands og Japans tilbaketog, ISBN 82-401-0555-6 (s. 35)
- ↑ Mohammad Rafi Saad: Crew of the dangerous class X midget submarines, 11. januar 2015, warhistoryonline.com
- 1 2 Eikeset, Kjell Roger (1966-) (1998). Dramatiske tiår 1920-1964. Alta kommune
- ↑ Garzke & Dulin, s. 268.
- ↑ Forsgren, Jan. "Sinking the Beast: The RAF 1944 Lancaster Raids Against Tirpitz" Fonthill Media, 2017.
- ↑ NRK 2: «Tirpitz - Det siste slaget», vist 17. november 2014.
- ↑ (de) Om Tirpitz på Schlachtschiff.com Arkivert 2008-05-22, hos Wayback Machine.
- ↑ Kjell Fjørtoft: Spionfamilien (s. 193), Gyldendal pocket, Oslo 1987, ISBN 82-05-17046-0
- ↑ «Heinrich Ehrler», ww2gravestone.com
- ↑ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 27. mai 2021. Besøkt 24. januar 2021.
- ↑ Hafsten, Bjørn: Flyalarm. Luftkrigen over Norge 1939-1945. Oslo: Sem & Stenersen, 1991.
- ↑ «Pressemelding fra Riksantikvaren om den midlertidige fredningen av Blücher og Tirpitz, 19. desember 2014». Arkivert fra originalen 14. april 2015. Besøkt 7. april 2015.
- 1 2 «Her ligger «Tirpitz» 70 år etter». www.vg.no. 13. juli 2013. Besøkt 25. oktober 2023.
- ↑ Ankerkjettingene fra «Tirpitz»
- ↑ http://www.flickr.com/photos/oenilsen/2663836347/
- ↑ Jonathan Amos BBC Science Correspondent, Vienna (11. april 2018). «Nazi legacy found in Norwegian trees». BBC. Besøkt 11. april 2018. «The relentless campaign to find and sink Germany's WWII battleship, the Tirpitz, has left its mark on the landscape that is evident even today. The largest vessel in Hitler's Kriegsmarine, it was stationed for much of the war along the Norwegian coast to deter an Allied invasion. The German navy would hide the ship in fjords and screen it with chemical fog. This "smoke" did enormous damage to the surrounding trees which is recorded in their growth rings.»
- ↑ To kondomer fra 1944 ble skylt i land fra skipsvrak i Tromsø
Se også
Litteratur
- David Brown: Die Tirpitz – Eine schwimmende Festung und ihr Schicksal, Bernard & Graefe Verlag, ISBN 3-7637-5987-5
- Jochen Brennecke: Schlachtschiff Tirpitz, Koehlers Verlagsgesellschaft, 2001, ISBN 3-7822-0827-7
- John Sweetman: Jagd auf die Tirpitz, Koehlers Verlagsgesellschaft, 2001, ISBN 3-7822-0814-5
- Adalbert Brünner & Siegfried. Breyer: Schlachtschiff «Tirpitz» im Einsatz. Ein Seeoffizier berichtet, Podzun-Pallas Verlag, 1993, ISBN 3-7909-0474-0
- Mike J. Whitley: Schlachtschiffe des II. Weltkriegs, Motorbuch Verlag, 2003, ISBN 3-613-02289-3
- Gerhard Koop/Klaus-Peter Schmolke: Die Schlachtschiffe der Bismarck-Klasse. Bernard & Graefe Verlag, Koblenz 1990, ISBN 3-7637-5890-9
- Michael Tamelander: Tirpitz, kampen om Nordishavet. Spartacus, ISBN 9788243004153
Eksterne lenker
- Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata
- Tirpitz Museum Alta om «Tirpitz» Arkivert 19. februar 2019 hos Wayback Machine. (norsk/engelsk)
- schlachtschiff.com om «Tirpitz» (tysk)
- german-navy.de om «Tirpitz» (engelsk)
- bismarck-class.dk om «Tirpitz» Arkivert 7. januar 2008 hos Wayback Machine. (tysk)
| Emner |
|  | ||||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Steder |
| |||||||||
