Ruhollah Khomeini

Ruhollah Khomeini Ayatollah Khomeini
Født		سید روح‌الله مصطفوی 24. sep. 1902 Khomein (Qajar Iran)
Død		3. juni 1989 (86 år) Teheran Indre blødninger
Beskjeftigelse		Ulama, faqih, marja al-taqlid, politiker, predikant, filosof, lyriker, revolusjonær
Utdannet ved		seminaret i Qom Najaf Seminary
Ektefelle		Khadijeh Saqafi (1929–1989)
Far		Seyyed Mostafa Khomeini
Søsken		Seyed Nooruddin Hindi Seyed Morteza Pasandideh
Barn		Muṣṭafā Ḫumainī Ahmad Khomeini Zahra Mostafavi Khomeini Farideh Mostafavi
Parti		Det islamske republikkpartiet (1979–1987)
Nasjonalitet		Iran
Gravlagt		imam Khomeini Mausoleum
Utmerkelser		Årets person i Time (1979)
Nettsted		www.imam-khomeini.ir
Irans øverste leder
3. desember 1979–3. juni 1989
Forgjenger		Persisk sjah
Etterfølger		Ali Khamenei
Signatur
Ruhollah Khomeini på Commons

Ruhollah Khomeini (1902–1989), kjent som ayatollah Khomeini, var en iransk sjia-muslimsk geistlig som var Irans øverste leder fra 1979 til han døde i 1989. Han var den politiske og åndelige lederen av den islamske revolusjon som kastet Muhammed Reza Pahlavi, den siste sjahen i Iran. Han ble regnet som den åndelige lederen for mange sjiamuslimer.

Khomeini ble kåret til «årets mann» av Time Magazine i 1979. Khomeini ble regnet i den vestlige verden som en skruppelløs fiende av Vesten og hjernen bak internasjonal terrorisme og ansvarlig for forbrytelser mot menneskeheten.

Khomeini ble etterfulgt av Ali Khamenei som ikke hadde forgjengerens autoritet og karisma. Hossein-Ali Montazeri var forventet etterfølger inntil han falt i unåde hos Khomeini i 1988. Sønnen Ahmed Khomeini hadde regnet med å overta lederrolenda Montazeri ble skjøvet ut.

Bakgrunn

Fødestedet i Khomein, Markazi-provinsen.

Han ble født i byen Khomein, 130 km sørvest for Qum, som Ruhollah Mousavi i 1900 eller 1902. Faren Mustafa var en lokal gårdbruker og geistlig som ble drept i forbindelse med en krangel med rike godseiere og Khomeini ble oppfostret hos en tante. Han fikk tidlig religiøs opplæring og i 1919 (etter morens og tantens død) reiste han til byen Arāk for videre teologisk utdanning. Han avsluttet sin utdanning i Qom i 1926. Han tok navn etter fødestedet slik det var vanlig blant mullaher. Han ble ansett som etterkommer av profeten Muhammed og hadde dermed krav på å bruke sayyid foran navnet sitt. Khomeini fikk tittelen ayatollah i 1950-årene.

Han døde 3. juni 1989 i Teheran. Han fikk seks barn, hvorav Ahmed Khomeini (1947-1995) var en nær rådgiver. Han ble værende i Iran mens faren og en eldre bror reiste i eksil på 1960-tallet.

Tidlig politisk virke

I 1964 ble han tvunget i eksil fra Iran for sin konstante kritikk av regjeringen til sjah Muhammed Reza Pahlavi. I forbindelse med opptøyer som sjahens styrker slo med voldsbruk ble Khomeini i 1963 anholdt. Arrestasjonen gjorde ham til nasjonalhelt. I november 1964 ble han kjørt til den øde grensen mot Tyrkia der måtte klare seg selv. Fordi Khomeini på den tiden var blitt al-uzma, ayatollah på øverste nivå, kunne han ifølge grunnloven av 1906 ikke settes i fengsel og ble i stedet sendt i eksil. Han ble innledningsvis sendt til Tyrkia, før han senere til Najaf i Irak, hvor han ble til han ble tvunget til å forlate landet i 1978 og reiste da til Neauphle-le-Château i Frankrike. Fra Frankrike kunne han lett sende daglige taler til Teheran. Ifølge Alexandre de Marenches (da leder for den franske etterretningstjenesten), foreslo Frankrike for sjahen at de kunne «sørge for at Khomeini ble utsatt for en dødelig ulykke.»^{[trenger referanse]} Sjahen avslo attentattilbudet, og begrunnet dette med at noe slikt ville gjøre ham til martyr.^{[trenger referanse]}

Khomeini ble en av de mest innflytelsesrike motstanderne til styret til sjahen. Han ble sett på som åndelig leder av de som bekjempet hans styre. Under eksilet skrev Khomeini en bok med tittelen Vokterne av de islamske jurister, som la ut hans tanker om at hele regelverket i et islamsk samfunn skulle være basert på lovene til islam, alle lover og aktiviteter skulle overvåkes av autoriteter på islamsk lov (voktere) og der skulle ikke være noen konge (islamske land skulle være republikker og ikke et monarki).^{[trenger referanse]} Khomeini mente at lederen av en islamsk stat skulle være en faqih (islamsk jurist) som skulle være valgt av en gruppe geistlige. Disse faqihene skulle ha absolutt autoritet og kunne bare fjernes fra makten av den samme gruppen geistlige. Offentligheten kan ikke stemme på faqihene, men ifølge grunnloven til Den islamske republikk Iran velger folket en gruppe geistlige kalt ekspertrådet hvert åttende år og de velger faqihene. Denne boken gir et innblikk i den politiske bakgrunnen for Den islamske republikk Iran. Han erstattet sjahens styre med et religiøst styre.

Tilbake i Iran

Khomeini returnerer til Iran 1. februar 1979 etter fjorten år i eksil i Frankrike.

Bare to uker etter at sjahen forlot Iran, kom Khomeini tilbake 1. februar 1979, invitert av den antisjah-revolusjonen som allerede var i gang. Vestlige mediakilder var flere millioner i gatene og ønsket ham velkommen. Khomeini erklærte en midlertidig regjering med Mehdi Bazargan som statsminister den 1. februar. 30. og 31. mars 1979 ba regjeringen alle iranere som var seksten år eller eldre å stemme i en folkeavstemning over spørsmålet om aksept for en islamsk republikk som den nye styreformen. Over 98 % stemte for å bytte monarkiet ut med en islamsk republikk.

Etterfølgende valg ble holdt for å godkjenne den nylig skrevne grunnloven. Sammen med posisjonen til øverste leder krever grunnloven også at en president skulle velges hvert fjerde år, men bare kandidater indirekte godkjent av vokterrådet kan stille til valg. Khomeini ble selv øverste leder for livet, som «leder av revolusjonen». Khomeini skal ha vært inspirert av Platons Republikken med ideen om filosofikongen som leder strengt og klokt og inkluderte rollen som øverste leder (velyat faqih eller rahbar) i grunnloven av 1979. 4. februar 1980 ble Abolhassan Bani-Sadr valgt til den første president i Iran. Bani-Sadr, opprinnelig lojal støtte for Khomeini, ble i 1981 presset til å gå av og reise i eksil. Khomeini la i sitt politiske syn vekt på uavhengighet og frihet fra utenlandsk innblanding.

Gisselkrisen

4. november 1979 angrep en gruppe studenter, som var ivrige tilhengere av Khomeini, den amerikanske ambassaden i Teheran og tok 52 amerikanske borgere som gisler (kvinner og minoriteter ble satt fri). Gislene ble holdt i 444 dager og hendelsen blir ofte omtalt som gisselkrisen i Iran. Dette ble gjort som en reaksjon på at USA nektet å utlevere sjahen for å stilles for domstol. Tilhengere av Khomeini kalte ambassaden for en «spionhule», og femti utgaver av offisielle og hemmelige dokumenter ble samlet fra den.^{[trenger referanse]} Khomeini hevdet at han ikke hadde gitt ordre om aksjonen.

Khomeini uttalte den 23. februar 1980 at Irans parlament ville avgjøre skjebnen til gislene og krevde at USA skulle utlevere sjahen. President Jimmy Carter satte i gang et kommandooppdrag for å redde gislene, men forsøket ble avbrutt da helikoptrene mislyktes i uventede ørkenforhold i Tabas. Noen iranere regnet dette som et mirakel.^{[trenger referanse]} Mange kommentatorer peker på den mislykkede operasjonen som en betydelig grunn for Carters tap i det følgende valget for Ronald Reagan.^{[trenger referanse]}

Iran–Irak-krigen

Kort tid etter at han tok makten, begynte Khomeini å oppfordre til lignende islamske revolusjoner i Midtøsten. Den sekulære republikken Irak, ledet av Saddam Hussein, hadde ambisjoner om å okkupere sin oljerike nabo (særlig Khuzestan-provinsen). Hussein antok at Iran var svekket etter revolusjonen og startet det som ble en åtte år lang krig. Den irakiske invasjonen av Iran, støttet av USA for å bygge opp mot ideologisk spredning av islamsk revolusjon i de oljerike statene ved Persiagulfen, styrket Khomeinis stilling og tillot ham å konsolidere og stabilisere sitt lederskap.^{[trenger referanse]} Under krigen samlet folket i Iran seg rundt Khomeini og hans regime og hans personlige popularitet og makt var ubestridt,^{[trenger referanse]} da Khomeini oppfordret iranerne til å kjempe for sitt land og religion mot det sekulære Irak.

Livet under Khomeini

Under Khomeinis styre ble islamsk lov innført, med den islamske kleskoden strengt håndhevet og obligatorisk både for menn og kvinner. Mens talefrihet og presse fortsatte å være nesten like sensurert som den var under sjahen, gjorde undertrykkelsen av det «moralske politiet» livet ekstremt vanskelig for motstandere av sløret (hijab). Khomeini ble sentrum for en personlighetskult, og opposisjonen til det religiøse styret av presteskapet eller islam generelt ble ofte møtt med strenge straffer. I det umiddelbare etterspillet av revolusjonen var der utbredte anklager om systematiske brudd på menneskerettighetene, inkludert tortur.

Fra begravelsen 4. juni 1989. Etterfølgeren Ali Khamenei ved mikrofonen, sønnen Ahmad Khomenei ved siden av.

Den 14. februar 1989 utstedte Khomeini en fatwa over Salman Rushdie, som sa at det å drepe ham var en religiøs plikt for muslimer på grunn av en anklage om blasfemi mot Muhammed. Rushdies roman, Sataniske vers, som undersøker tolkningen av indiske karakterer i moderne vestlig kultur, inneholder avsnitt som kan antyde at Koranen ikke var perfekt overført, sammen med andre avsnitt som noen muslimer, inkludert ayatollah Khomeini, regnet som støtende mot islam og Muhammed. Denne hendelsen fikk mange i Vesten, særlig liberale som generelt hadde vært for revolusjonen mot sjahen, til å revurdere sin støtte til Khomeini.^{[trenger referanse]}

Død og begravelse

Etter elleve dager på sykehus for en operasjon for å stoppe indre blødninger, døde Khomeini 3. juni 1989. Begravelsesplanene ble stadig avbrutt da Teheran gikk i kaos.^{[trenger referanse]} Etter sjia-tradisjonen pisket menn seg selv i sorg. Det er sagt at en folkemengde på mer enn ni millioner tilhengere av Khomeini samlet seg rundt gravplassen, som det ikke var meningen skulle bli avslørt på det tidspunktet.^{[trenger referanse]}

Khomeinis første begravelse ble avbrutt av iranske embetsmenn etter at en stor gruppe stormet begravelsesprosesjonen og nesten ødela Khomeinis trekiste for å få et glimt av liket. På et punkt falt faktisk Khomeinis lik ned på bakken, da mengden prøvde å gripe deler av likkledet. Det ble sagt at over ti tusen mennesker ble skadet.^{[trenger referanse]} En ny begravelse med mye strengere sikkerhetsopplegg, gravla Khomeini i en stålkiste, omringet av tungt bevæpnede sikkerhetspersonell.

Galleri

• 
• 
• 
• 
• 

Eksterne lenker

• (en) Offisielt nettsted
• (en) Ruhollah Khomeini – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Ruhollah Khomeini سید روح‌الله خمینی – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• Khomeinis tale på Muhammads fødselsdag i 1981

Noen bøker av og om ayatollah Khomeini (i PDF):

• Imam Sayyid Ruhollah al-Musavi al-Khomeini — Islamic Government (Hukumat-i Islami)
• Imam Sayyid Ruhollah al-Musavi al-Khomeini — The Last Will …
• Kazem Ghazi Zadeh — General Principles of Imam Khumayni's Political Thought
• Hamid Algar — A Brief Biography of Imam Khomeini