tobakk

Den mest dramatiske endringen i det norske tobakksalget på 1900-tallet var tilbakegangen for ikke-brennbare tobakksprodukter, også kalt munntobakk eller tyggetobakk. I hovedsak er dette skråtobakk, som tygges og spyttes, samt ulike snusvarianter som plasseres under leppen.

I 1909 utgjorde salget av ikke-brennbar tobakk rundt 75 prosent av det omsatte volumet. Skråtobakken var da det suverent mest populære tobakksproduktet og hadde i 1909 en markedsandel (regnet i vekt) på 68 prosent alene. Fram mot andre verdenskrig gikk salget dramatisk tilbake, og det tok seg senere aldri opp igjen.

Snus hadde et stabilt salg i perioden 1909–1965, men det ble kraftig redusert fram til 1985. Fra midten av 1990-årene begynte imidlertid salget av snus å tilta, og etter årtusenskiftet har økningen vært særlig sterk.

Økning i snusbruk må sees i sammenheng med det økende fokuset på passiv røyking fra 1985 og de påfølgende restriksjonene for røyking innendørs.

Snus ble etter hvert også den mest brukte metoden for å slutte å røyke når man ser bort fra de uassisterte forsøkene som praktiseres av et stort flertall av røykeslutterne. Cirka 45 prosent av personer som hadde sluttet å røyke i perioden 2015 til 2025 oppga at de hadde anvendt snus. Tobakksindustrien utviklet dessuten nye snusvarianter som hadde langt lavere giftinnhold.

I 2025 utgjorde snus cirka 55 prosent av det norske tobakksmarkedet. Som med røyking 100 år tidligere var det unge menn som først begynte å bruke snus. Veksten i snusbruket blant menn har avtatt etter 2010, samtidig som snus begynte å bli populært også blant unge kvinner.

Majoriteten av snusbrukere er forhenværende røykere eller røykere som bruker snus for å trappe ned sitt sigarettforbruk. Parallelt med nedgangen i røyking i befolkningen har andelen ikke-røykere blant snusbrukerne økt.

Tobakkskadeloven innførte krav om merking av tobakksvarer med advarsel om faren for helseskade ved bruk av slike. Tobakksreklame ble forbudt, det samme gjelder tobakksvarer i annonser for andre varer og tjenester. Fra 1996 er det også forbudt å benytte et merke som hovedsakelig er kjent som et merke for tobakksvare i reklame for andre varer og tjenester, så lenge det aktuelle merket benyttes i forbindelse med en tobakksvare. Fra 2009 ble det forbudt med salg av tobakk fra automater, fra 2013 ble det forbudt med reklame og oppstilling av tobakk i butikker, og fra 2014 ble det forbudt med selvbetjent salg. Fra 2018 ble emballasjen på tobakkspakkene standardisert med ensartet grønn farge. I 2026 ble fjernsalg av tobakksvarer over nett forbudt.

I 1988 fikk tobakkskadeloven bestemmelser om røykeforbud på enkelte steder, populært kalt røykeloven. Disse ble gjort mer omfattende i 1995 og 1997. Ved endring i 2003 ble det vedtatt et forbud mot røyking innendørs på alle serveringssteder med virkning fra 1. juni 2004. Ved lovendring i 2013 ble det forbudt med røyking i lokaler og transportmidler hvor allmennheten har adgang, samt at utendørs inngangspartier til helseinstitusjoner og offentlige virksomheter skal være røykfrie. Ved lovendring fra 1. juli 2014 ble det forbudt med bruk av tobakk på og i nærheten av barnehager, grunnskoler og videregående skoler, samt for elever i hele skoletiden uansett hvor de befinner seg.

Forbudene gjelder også bruk av elektroniske sigaretter.

Brudd på tobakkskadelovens ovennevnte bestemmelser straffes med bøter.

Fra 2013 inneholder loven i § 28 en egen bestemmelse som sikrer barn rett til et røykfritt miljø. I dette ligger at barnet ikke skal utsettes for passiv røyking. Bestemmelsen er generell og gjelder således uavhengig av hvor barnet befinner seg. Fra 1. januar 2026 er det forbudt å røyke i private kjøretøy når det er barn under 18 år til stede i Norge. Ansvaret for at barnet ikke utsettes for passiv røyking påligger den som er ansvarlig for barnet. Dette kan for eksempel være foreldre, besteforeldre, barnehageansatte eller skoleansatte. Denne bestemmelsen har dog ingen straffesanksjon.

Det er heller ikke forbundet med straffeansvar å erverve tobakk eller å røyke den selv om man er under 18 år.

Også andre steder i verden er det svært restriktiv tobakkslovgivning med røykeforbud, for eksempel i noen stater i USA. Irland og Italia innførte forbud mot røyking på offentlige steder i henholdsvis 2004 og 2005, Spania og Skottland i 2006. Store deler av Europa har nå en lovgivning på nivå med den norske.

I USA har tobakksindustrien vært gjenstand for søksmål fra røykere eller deres etterlatte med krav om erstatning for påførte helseskader. Mange stater i USA har etter å ha anlagt erstatningssøksmål mot tobakksselskaper for sykehusutgifter de er blitt påført, oppnådd forlik som blant annet innebærer store utbetalinger fra selskapene. Det har også vært anlagt søksmål mot norsk tobakksindustri, men disse har så langt ikke vunnet frem.

Francisco Hernandez de Toledo, livlegen til Filip 2. av Spania, hadde tobakksfrø med seg tilbake til Europa fra en reise til Mexico i 1559, men antagelig kom tobakksfrø og -planter til Europa allerede på begynnelsen av 1500-tallet.

Det er fra franskmannen Jean Nicot at vi har det latinske navnet på tobakken, nicotiana. Nicots fremste bidrag til tobakkens historie var imidlertid at han gjorde tobakk kjent ved det franske hoff. Han var Frankrikes ambassadør i Portugal, og fra Lisboa tok han i 1561 tobakksfrø og tobakksblad med seg hjem til Frankrike. Frankrikes dronning, Katarina av Medici, var plaget av hodepine, og Nicot forsøkte å helbrede henne ved hjelp av nasal inhalasjon av finmalt tobakk. Fra det franske hoff spredte denne tobakksbruken seg videre.

Til Norge kom tobakken i første del av 1600-tallet. Det var sjøfolk og kjøpmenn som brakte tobakken til landet. I Erik Pontoppidans Norges Naturlige Historie nevnes at røyketobakk ble kjent i Norge i 1616, men allerede i 1612 ble tobakk omtalt i en rettssak i Bergen. En mann ved navn Anthonius vakte oppsikt i byen ved sin piperøyking.

Christian 4., konge av Danmark og Norge, utstedte i 1632 forbud mot bruk av tobakk i Norge, men ikke i Danmark. Forbudet stod ved makt i elleve år.

Masseutbredelsen av sigarettrøyking i Norge startet med automatiseringen i tobakksindustrien fra 1910. Masseproduksjon, nye markedsføringsmetoder og bedret distribusjon førte til at sigarettrøyking etter hvert nådde epidemiske proporsjoner.

Sigarettene kom til å symbolisere modernitet, framskritt og frihet. Intensive reklamekampanjer koblet røyking til raffinement og eleganse. Sigarettene ble først adoptert av menn i det urbane borgerskapet og spredte seg deretter til andre befolkningsgrupper.

Etter andre verdenskrig ga myndighetene tobakk status som et nødvendighetsgode, og Marshallhjelpen ble brukt for å forsyne befolkningen. Røyking hadde dyp forankring i det sosiale liv, ble praktisert av leger og toppidrettsfolk og visualisert på TV og film, i avisbilder og reklameannonser.

Det tobakksvennlige samfunnsklimaet i 1950- og 1960-årene ga trange vekstvilkår for informasjon om helsefare ved røyking. Advarslene ble i lang tid kommunisert av moralske aktører som hadde redusert troverdighet fordi mange kanskje oppfattet at de var ute på et etisk korstog. Tobakksreklamen ble også mer aggressiv når bevisene for røykingens helserisiko begynte å komme. Inntil 1970 holdt legestanden og myndighetene lav profil og var fraværende med et tobakkspreventivt engasjement.

Utover i 1960-årene kom de første autoritative medisinske rapportene om tobakkens skadevirkninger. De første statlige opplysningskampanjene om røykingens helseskader kom i 1972.

Norge fikk en omfattende tobakkslovgivning i 1975. Loven om vern mot tobakkskader satte et totalt forbud mot all tobakksreklame, innførte helseadvarsler på tobakkspakkene og innførte en 16-års aldersgrense for kjøp og salg av tobakk. Loven skulle siden bli utvidet med paragrafer som beskyttet mot passiv røyking på arbeidsplasser og transportmidler i 1989 og serveringssteder i 2004. Den forbød nye nikotinprodukter i 1989, påbød flere og større helseadvarsler i henholdsvis 1984 og 2003 og høynet aldersgrensen for kjøp og salg av tobakk til 18 år i 1995.

I tiden etter 1975 økte realprisen på tobakk flere ganger, systematiske avvenningstiltak ble satt i verk av myndighetene, og kampanjevirksomheten ble intensivert. Myndighetenes innsats har sannsynligvis bidratt til å hindre at forbrukstoppen i Norge ble like høy som i for eksempel England og USA.

Veksten i sigarettforbruket flatet ut omtrent fra det tidspunktet Norge fikk sin lovgivning. Fra begynnelsen av 1990-årene startet en hurtig reduksjon i forbruket av sigaretter. Reduksjonen i røykingen skyldes blant annet røykingens endrede symbolinnhold, brukergruppens sosiale deklassering med påfølgende tap av modelleffekt og ikke minst tilgjengelighet til et røykfritt tobakksalternativ, nemlig snus.

Rundt 1900 ble sigarettrøyking hos kvinner sett på som udannet, simpelt og vulgært. I flere tiår var den moralske fordømmelsen sterk nok til å hindre at andre enn en liten avantgarde av rabulister røykte, som for eksempel bohemkretsen i Kristiania representert ved Oda Krogh (1860–1935) eller Dagny Juel (1867–1901). Kvinner var i større grad administratorer av den private sfæren, manglet kosmopolitisk orientering, hadde kortere utdanning og var mer religiøse enn menn. Alt dette var trekk som beskyttet mot røyking. De restriktive normene hemmet også industrien i å drive markedsføring rettet mot kvinner.

Veksten i kvinners røyking etter andre verdenskrig hadde sammenheng med liberaliseringen av normene og den påfølgende økningen i kvinnerettet tobakksreklame. Periodene med krig og sosial og økonomisk labilitet hadde virket normoppløsende. Gjennom 1960- og 1970-årene gikk stadig flere kvinner ut i lønnet arbeid og deltok på innrøykte samfunnsarenaer de tidligere hadde stått utenfor. Som lønnsmottakere ble de attraktive for tobakksindustrien, som fra 1965 for alvor begynte å henvende seg til kvinner.

De røykepreventive tiltakene som etter hvert kom fra myndighetene, inntraff på et tidligere stadium i spredningsforløpet av kvinners røykevaner enn det som gjaldt menn. Dette bidro til at veksten toppet seg på et lavere forbruksnivå enn hos menn. Bare om lag 30 prosent av det samlede volumet sigaretter som ble røkt i løpet av det 20. århundre ble konsumert av kvinner. Etter år 2000 har det imidlertid vært liten forskjell i kvinner og menns røykevaner.

I perioden 1945–1993 var nikotinforbruket i Norge på sitt høyeste og produktsammensetningen var dominert av forbrenningsprodukter for inhalasjon som til sammen utgjorde cirka 90 prosent av tobakksmarkedet i denne perioden. Røyking er årsak til rundt 50 følgetilstander hvorav omtrent 20 er dødelige. Ved inngangen til 1990-årene ble det beregnet at om lag 7 500 personer døde per år i Norge som følge av en røykerelatert sykdom. Tre sykdomsgrupper – lungekreft, kols og hjerte-karsykdommer – er sammen årsak til rundt 70 prosent av de røykerelaterte dødsfallene.

Etter 1993 ble imidlertid stadig større andeler av tobakken ble brukt uten forbrenning og inhalasjon. Samtidig med produktvridningen mot snus gikk totalforbruket av tobakk ned med rundt 40 prosent i perioden 1975–2015, for deretter å stagnere rundt 1 kilo per innbygger per år fram mot 2025.

Skadeforskjellen mellom bruk av ulike nikotinprodukter kan ikke anslås eksakt og vil variere for ulike sykdomsgrupper. Det er likevel en generell biomedisinsk enighet om at forbrenningsfrie nikotinprodukter har lavere skadegrad enn forbrenningsproduktene av tobakk.

Snusbruk ser ikke ut til å resultere i unike følgeskader utover de man kan få ved å røyke. Snusbruk er ikke satt i sammenheng med røykesykdommer som lungekreft og kols, ei heller til kreft i munnhulen. Det er likevel sannsynlig at snusbruk øker risiko for høyt blodtrykk og øker dødelighet i etterkant av hjerteinfarkt og hjerneslag. Det er usikkert om snusbruk forårsaker hjerte- og karsykdommer blant friske. Snusbruk er imidlertid satt i sammenheng med svangerskapskomplikasjoner, fosterskader, lokale skader i munnhulen og, ved særlig høyt forbruk, diabetes type 2.

Flesteparten av folkehelseundersøkelsene om helserisiko er basert på bruk av snustyper med flere og høyere nivåer av toksiske stoffer enn de som har dominert markedet de siste tiårene. Overgangen fra røyking til bruk av snus, og deretter fra tobakksholdig til tobakksfri snus, vil sannsynligvis medføre en mindre sykdomsbyrde enn den som etterfulgte nikotinmarkedets konfigurasjon i perioden 1945–1993.

I det internasjonale tobakksforskningssamfunnet har markedsvridningen fra røyking til forbrenningsfrie produkter blitt betraktet som en suksess av noen, men som en fiasko av andre avhengig av hva man oppfatter som målet for tobakkspolitikken: reduksjon i røykerelatert død eller eliminasjon av nikotinbruk.